To kopper Kafka

“I write differently from what I speak, I speak differently from what I think, I think differently from the way I ought to think, and so it all proceeds into deepest darkness.”

“In argument similes are like songs in love; they describe much, but prove nothing.”


— Franz Kafka

Samlet og delt.

Forskere påstår at to atomer kan reagere og forandre seg identisk, samtidlig, uansett hvor stor avstanden er mellom dem. Hjernen vår tar opp signaler og registrerer følelser, en bevissthet. Når vi dør og våre atomer spres fra hverandre, vil vi oppfatter mer og mer ettersom avstanden mellom atomene blir større, og vil vi registrere alt som er i mellom dem?

Vincent Malloy.

Tankereaksjon av filmen City of Angels.

Jeg ser livet, akkurat nå, som en usannsynlighet. Likevel spiller alle tilfeldigheter inn, og her er jeg. Når livet fortynnes til luft og døden tar over, vil jeg miste evnen til å veksle mellom følelser. Jeg vil miste evnen til å se bakover i tid, på fortiden. Alt blir bare en nåtid. Evighetens nåtid, selve freden - døden.

Av alt jeg har - vil jeg alt miste. Men livet er mitt så lenge jeg velger det. Og innenfor livet, finnes alle muligheter innenfor de levendes ferd. Jeg kan velge glede. Latter. Smil. Eller tårer. Det hjelper ikke å flykte - et tilfluktsrom innenfor universet lar deg ikke isolere fra deg selv. Vi er alle to i en; en sjel - en livsgnist, i en sårbar maskin.

Fremdeles trenger alle noe å leve på. Ikke bare luft og mat, men også kjærlighet. Det er ikke egoistisk å leve, alle liv fyller opp hverandre. Vi trenger hverandre. Derfor er det tungt å bære en stor del av sin verden alene. Derfor søker vi noe - noen, som kan bære tiden med oss. Bære tiden med oss før den opphører stykkevis, og lar seg sige gjennom alt - lar seg ikke bli fanget, men fordufte.

Livet er en konstant reise. Vi er på vei inn i fremtiden. Selve reisen er en opplevelse. En opplevelse man ikke kan være tilkuer av, for vi er alle en del av den. Reisen tilhører alle, vi tilhører samme oppfattelse av tid. Men tiden oppfatter oss ulikt. Ulikt etter hvor mange pust vi har kjent av luften. Men det er lett å glemme: Innenfor reisen finnes det fri vilje, og det finnes tilfeldigheter. Vi kan velge våre tanker og handlinger etter de muligheter vi har. Tilfeldigheter skjer innenfor, og etter valg er tatt. Og alt vi gjør er valg: Hvert sekund er alle levendes et valg.

En ung person kan dø uten å ha bedt om det. Gjennom fem sekunder med valget, å se opp i himmelen, mens sykkelhjulene går i høy hastighet og en bil ruller frem fra siden - kan en tilfeldighet oppstå: Døden. Den ble ikke valgt, men den hendte. Døden ble en tilfeldighet.

Vi har ikke råd til å besvare alle spørsmål i denne verden, men vi kan skape noen teorier til å kunne smile av, for de nysgjerrige. Hvorfor blir man plutselig syk, og hvorfor er ikke levetiden lenger enn den er? Eldre mennesker, kjenner de jorden så godt at de blir klare til å forlate den? Og oppstår sykdom av tilfeldigheter igjen - som skapes av menneskelige valg, selv naturens valg? Og har naturen egne valg, eller lever den i spesielle mønstrere - som vitenskapsfolk kan kalkulere ut, enda vi påvirker hva som gror og spirer?

Det finnes så mange spørsmål, men enda flere spørsmålstegn. Fremdeles er det mange svar. Viktigst av alt, alle muligetene.

Hodet er innstilt på å skrive noveller og andre diktninger, mens oppgaven skriker i fargeløse ord, at eksamen skal prioriteres først. Jeg får gi etter...

Bob Dylan - Masters of war (1963, anti-kald krig)

(sangen er klippet, dermed er den ikke i sin fulle lengde.)

Sangtekst:
Come you masters of war
You that build the big guns
You that build the death planes
You that build all the bombs
You that hide behind walls
You that hide behind desks
I just don't want you to know
I can see through your masks

You that never done nothin'
But build to destroy
You play with my world
Like it's your little toy
You put a gun in my hand
And you hide from my eyes
And you turn and run farther
When the fast bullets fly

You fasten all the triggers
For the others to fire
Then you set back and watch
While the death count gets higher
Then you hide in your mansion
While the young people's blood
Flows out of their bodies
And is buried in the mud

And I hope that you die
And your death'll come soon
I will follow your casket
In the pale afternoon
And I'll watch while you're lowered
Down to your deathbed
And I'll stand o'er your grave
'Til I'm sure that you're dead

Tid.

Tid
eksisterer kun
i det
som skal
dø.

Og
tid -
eksisterer.


-C.

Søndag.

Hvilkne tanker har jeg, og hvilke ord skal jeg skrive? Sannsynligheten for at disse ord på denne siden forblir uleste er svært stor, det vet jeg. Likevel må jeg. Må skrive noen ord, for å vise at jeg eksisterer. Ordene dør langt mer sakte ut enn jeg vil gjøre. Kan de ikke bare - leve litt?

Light up your face with gladness.

Almost Tomorrow.

Klokken tikker, tiden går. Et sekund tilbake, vinter. Et blikk framover, vår. Sommer i tankene. Som jeg gleder meg.