Jeg ser livet, akkurat nå, som en usannsynlighet. Likevel spiller alle tilfeldigheter inn, og her er jeg. Når livet fortynnes til luft og døden tar over, vil jeg miste evnen til å veksle mellom følelser. Jeg vil miste evnen til å se bakover i tid, på fortiden. Alt blir bare en nåtid. Evighetens nåtid, selve freden - døden.
Av alt jeg har - vil jeg alt miste. Men livet er mitt så lenge jeg velger det. Og innenfor livet, finnes alle muligheter innenfor de levendes ferd. Jeg kan velge glede. Latter. Smil. Eller tårer. Det hjelper ikke å flykte - et tilfluktsrom innenfor universet lar deg ikke isolere fra deg selv. Vi er alle to i en; en sjel - en livsgnist, i en sårbar maskin.
Fremdeles trenger alle noe å leve på. Ikke bare luft og mat, men også kjærlighet. Det er ikke egoistisk å leve, alle liv fyller opp hverandre. Vi trenger hverandre. Derfor er det tungt å bære en stor del av sin verden alene. Derfor søker vi noe - noen, som kan bære tiden med oss. Bære tiden med oss før den opphører stykkevis, og lar seg sige gjennom alt - lar seg ikke bli fanget, men fordufte.
Livet er en konstant reise. Vi er på vei inn i fremtiden. Selve reisen er en opplevelse. En opplevelse man ikke kan være tilkuer av, for vi er alle en del av den. Reisen tilhører alle, vi tilhører samme oppfattelse av tid. Men tiden oppfatter oss ulikt. Ulikt etter hvor mange pust vi har kjent av luften. Men det er lett å glemme: Innenfor reisen finnes det fri vilje, og det finnes tilfeldigheter. Vi kan velge våre tanker og handlinger etter de muligheter vi har. Tilfeldigheter skjer innenfor, og etter valg er tatt. Og alt vi gjør er valg: Hvert sekund er alle levendes et valg.
En ung person kan dø uten å ha bedt om det. Gjennom fem sekunder med valget, å se opp i himmelen, mens sykkelhjulene går i høy hastighet og en bil ruller frem fra siden - kan en tilfeldighet oppstå: Døden. Den ble ikke valgt, men den hendte. Døden ble en tilfeldighet.
Vi har ikke råd til å besvare alle spørsmål i denne verden, men vi kan skape noen teorier til å kunne smile av, for de nysgjerrige. Hvorfor blir man plutselig syk, og hvorfor er ikke levetiden lenger enn den er? Eldre mennesker, kjenner de jorden så godt at de blir klare til å forlate den? Og oppstår sykdom av tilfeldigheter igjen - som skapes av menneskelige valg, selv naturens valg? Og har naturen egne valg, eller lever den i spesielle mønstrere - som vitenskapsfolk kan kalkulere ut, enda vi påvirker hva som gror og spirer?
Det finnes så mange spørsmål, men enda flere spørsmålstegn. Fremdeles er det mange svar. Viktigst av alt, alle muligetene.
